Harmoni ved Juvet

På en skogssti, mellom bjørkestammer og hvitveis, ser et sortkledd, australsk middelklassepar seg rundt i den duggfriske sommeren. Martha og David Karlikow prøver å ta inn det de har reist halve jordkloden rundt for å oppleve: elven, fjellene, freden, frakopletheten. På stien denne morgenen stopper de for en prat med Inge og Volker May, det tyske ekteparet de har delt langbord og alle måltider med de siste dagene.

- Vi er overveldet over hvor lite mennesker det er her, sier de.

Søyler i stein

Den heter ikke Burtigard for ingenting, den gamle gården der Juvet landskapshotell er bygget inn i skogen. En bjørk der, en knatt der; og så, en åpenbaring: syv stramt minimalistiske hytter, lett svevende i terrenget, over det grønne elvevannet i Valldøla. Solid fundamentert på søyler i stein. Deretter, nok en åpenbaring: glassfasadene; tak-til-gulv-hemmeligheten som lar naturen eksplodere mot deg, hver gang du trer inn i det koksgrå interiøret. Stram, maskulin arkitektur møter pregnant, svulmende natur. 

Du får ikke hjelp av reklameskilter. Men treffer du riktig avkjørsel fra veien mellom Geiranger og Trollstigen, et sted overfor Valldal, så kommer du fram. Det du finner er et møte mellom funksjonalitet og sensualitet. At par fra hele verden reiser til en knøttliten bygd (som ellers er best kjent for jordbær) på bryllupsreise, fortoner seg på pussig vis ganske riktig.

«Dead end road» 

- Fjelltur hele dagen. God mat. En flaske vin. Jeg trenger ikke mer, sier Rachel Eisenberg, opprinnelig fra Australia, som har glidd ned i boblebadet, diskret smidd inn i landskapet. Kjæresten Daniel Brujis kommer fra Argentina. De to har tatt en pause fra travle liv i London. Målet for reisen fant de på nettet: en prisbelønnet arkitekturperle, midt i det norskeste av det norske. 

- Jeg hadde aldri hørt om fjordene, ler Rachel, lett beskjemmet.

Utkant 

- Vi er i «dead end road», utkanten av en utkant i utkant-Norge. Men med moderne byggekunst tuftet på en gammel gård viser vi litt av hva Norge står for i dag, sier Knut Slinning.

Gründeren fra Ålesund hadde hatt hytte på Burtigard i tjue år før han begynte på arbeidet med sitt Soria Moria. 

- Jeg brukte fem år på å pusse opp. De fem neste skal jeg bruke til å finne ut hva Juvet skal være. Byggefasen var dobbel så lang og dobbelt så dyr som planlagt. Men jeg har ikke fem øre i lån. Og det går fint, sier verten.

En artikkel i designbibelen «Wallpaper» fikk fart på omtalen da hotellet åpnet for to år siden.

Kommer fra hele verden 

- Jeg hadde aldri turt dette uten internett. De eneste reklamekronene vi har brukt er 900 kroner i Valldal idrettslags blad, sier Slinning, som akkurat denne dagen er på vei til Oslo for sammen med arkitektene Jensen og Skodvin å ta imot «Houens fonds diplom» - en av Norges høyest hengende arkitektur-utmerkelser. Hotellet har også vært nominert til Mies van der Rohe-prisen, EU sin arkitekturpris. 

- Folk har kommet hit fra USA og Argentina for å være tre dager. Det er utrolig mange som er opptatt av arkitektur og design. Katedraler, slott, den kinesiske muren... arkitektur har alltid fått folk til å reise, men det er jo fasinerende at det får folk til å reise jorden rundt!

- Når jeg forteller at Trollstigen og Geiranger er like i nærheten, aner de ikke hva det er. Det er hotellet som er attraksjonen og selve reisens mål. Men de fleste ønsker jo å ta seg litt rundt også. Turistveg-prosjektet er noe av det smarteste Norge har gjort for Norge som reisemål. Fremdeles har vi et uforløst potensial i det store sjiktet av folk som er «poor on time, rich on cash». Aller helst vil jeg ha gjester som er nysgjerrige og reiser med andektighet. Samtidig hender det at det lander folk med helikopter her oppe, sier Slinning, og peker opp på jordet.

Skandivisk arkitektur 

- Renheten vi ser her, rører oss. Vi er også fasinert av de klare formene i den skandinaviske arkitekturen. Måten den møter landskapet, sier de tyske pensjonistene Inge og Volker May.

Paret drev tidligere et landskapsarkitektur-firma. 

- Vi kom først og fremst på grunn av det menneskeskapte, sier Volker.

Martha Karlikow har flydd inn til Ålesund fra Australia.

- Vi startet med å finne hotellet. Utsiktene til å hoppe av tredemøllen og bare nyte freden, var også forlokkende. I går satt jeg og leste uavbrutt i fire timer. Det er fantastisk at det ikke er mennesker her. Ingen menneskemengder. Bare i Sidney er det like mange innbyggere som i hele Norge, sier Martha, som også trekker fram tilliten folk viser hverandre i Norge.

- Vi ble overrasket da vi sjekket inn på hotellet, og så at det ikke var nøkkel i døren til å låse med. Det er «quite amazing». Men vi spurte likevel om å få en nøkkel, og det fikk vi, innrømmer hun.

Våkner du i det helsvarte soverommet på Juvet, tar du deg kanskje først en tur innom det solgule, lille baderommet. Men deretter dras du uunngåelig til glassveggen. Der venter den nye dagen. Du kan klatre, juve, rafte, gå i fjellet eller stå alpint på kanskje Norges heftigste fjell, Strandafjellet. Eller du kan slappe av.

Måltid i kufjøsen

- Jeg kaller det de lave skuldres hotell, ler Slinning, over langbordet.

Middagen lages i grisehuset og inntas i den gamle kufjøsen. Det er kortreist mat; klippfisk, hjort, rein eller laks. 

- Folk tar sats når de blir plassert ved samme bord, sier Knut Slinning.

Som drikke anbefaler han gjerne lokal Slogen øl fra Liabygda.

På loftet er det plass til 140 festgjester.

- Men det blir lite natterangling; Gjestene spiser og går og legger seg. Før midnatt er det stort sett helt stille, sier eks-læreren og eiendomsutvikleren, som tilbringer hele sommerhalvåret i enden av ingenting.

- Å få ansvaret for et slikt stykke land, med en gård fra 1870 og bo- og driveplikt... Det er en skjebne på godt og vondt, ler han, før han røper at det tok to år før han selv overnattet i det som må være landets mest spektakulære hotellrom.

- Det skulle være en spesiell anledning. Det hadde jeg bestemt meg for, så jeg ville ikke sove på noen av rommene alene. Å bo på hotell er jo det kjedeligste i verden. Men så i mars traff jeg en veldig kjekk jente... og da var den spesielle anledningen der. Jeg følte det var riktig. Og det ble litt bedre stemning da, ja.

Kilde: Fædrelandsvennen