Det er mellomromma som er problemet og løsninga på arkitekturdebatten

Fem sentrale temaer i debatten

Akkurat nå eksploderer Oslo i gradvis økende koronafrihet og sommervarme etter mange måneders innesperring på hjemmekontor. Vi har hatt på oss varm jakke, genser, skjerf, hansker og maske i hele sju måneder etter en kald vinter og en kjølig vår, så endelig kan vi nyte livet igjen. Selv om arkitekturen stort sett har forholdsvis høy kvalitet i landet vårt, så er det altfor ofte et underskudd av estetikk, grønt og vann i det offentlige byrommet. Det skal naturligvis være lov til å diskutere fasader, men man går først og fremst på fortauene, og man går ikke inn alle bygningene. Jeg mener at arkitekturdebatten i større grad burde være en debatt om landskapsarkitektur og det offentlige byrommet. 

For det første: Grønn vilje

Fortauene er det viktigste offentlige byrommet, siden vi går der uansett vær og vind. Det er som regel ikke bygningene det er noe galt med, det er mellomromma. Jeg har skrevet og holdt foredrag og forelesninger i 25 år om at det må plantes gatetrær i alle gater, siden man da får introdusert det grønne inn i hver gate for å skape deilige situasjoner. Mange gater i Oslo er mørkegrå om vinteren og lysegrå om sommeren. Bare kantstein skiller asfalt i kjørebanen og asfalt på fortauet. Bare stikk ned i Tollbugata i Kvadraturen i Oslo og se hvordan det ser ut. Det eneste man vil er å komme seg bort derfra, siden det er trøstesløst grått på høsten, bitende kaldt om vinteren, ikke et grønt strå å se på våren og steikende hett om sommeren. Det er derfor prisverdig at Byråden har lansert planting av 100 000 bytrær. Bymiljøetaten følger opp og planter inn gatetrær i hele hovedstaden. Etaten har for eksempel planta tempeltrær i Torggata, søyleosp i Dronningens gate, lind i Hausmannsgate, søyleor i Kirkeveiringen og ask i Drammensveien. Etaten har planta ganske små trær, men som allikevel gir mye effekt med én gang. Vi får følelse av å bo i et kulturland. 

På den andre sida skjønner jeg ikke at det nesten ikke blir planta nye gatetrær i Storgata, et prosjekt til en halv milliard kroner. Her har vi missa tiårets sjanse til å få ordentlig grønne strukturer i ei av hovedgatene i hovedstaden. Det mangler grønn vilje i veldig mange nye prosjekter. Det snakkes mye om miljø, men det må jobbes seriøst med det. Vi bør prøve å lage så mange som mulig kvadratmeter med permeable og grønne flater, enn det motsatte, som er det vanlige. 

For det andre: Økosystemreparasjon med norske planter

I løpet av siste 30 åra er Norges villmark på størrelse med gamle Vestfold fylke blitt bygd ned, særlig av motorveier, bilbaserte byggefelt, hyttefelt og kjøpesentere, det vil si alt vi ikke skal gjøre. FN har utpekt 2021-2030 til verdens tiår for restaurering av økosystemer. FN ønsker med dette å gi et løft for arbeidet med å restaurere forringede og ødelagte økosystemer som tiltak for å bekjempe klimakrisen, styrke matvaresikkerheten, vannforsyninger og biodiversitet. I alle nye plantinger bør vi tenke på at ved å plante kortreist, hjemmehørende vegetasjon, så vil vi kunne være med på å reparere de tapte økosystemene. 

Det grønne er ikke bare vakkert og herlig, det gir oss også tjenester, som rein luft og bedre klima og helse. Det er derfor forbilledlig at Bymiljøetaten i Oslo nå har satt som krav at alle nyplantinger skal være fra vårt plantegeografiske område. Akkurat nå holder jeg på med såkalte kontraktsbestillinger av disse kortreiste plantene, henta i norsk natur og produsert av norske gartnerier, som gjør at vi kan bygge opp et sterkt grønnfaglig miljø i landet. I stedet for det som har vært det vanlige de siste 40-50 åra – å hente alt fra enorme planteskoler på kontinentet. Arendal kommune bruker nå sørlandsplanter fra skjærgården inn i den nye promenaden på Langbrygga. I Klosterenga skulpturpark, med mer åpning av Hovinbekken som skal stå ferdig om 2-3 år, skal det plantes trær, busker og urter utelukkende fra lavlandet på Østlandet, Sørlandet og Vest-Sverige, så nå gjelder det å følge med i timen. 

For det tredje: Kutt ut asfalten og se til Bergen

Da jeg var liten hadde alle gatene i alle de norske byene gatestein. I Drammen og i alle vestfoldbyene skinte gatebelegget som ryggen på ei firfisle. Nå er det blitt utrolig mange kjipe og stygge gaterom, der asfalten ofte er lagt oppå komplette brusteinsgater, som er det samme som å legge vinylbelegg oppå eikeparketten. Bygdøy allé ser ut som en samferdselskorridor, men ser du godt etter så skimtes brusteinen gjennom hullene i asfalten. Når én stein blir borte fra en de få brusteinsgatene vi har igjen i Oslo, så kommer det altså en person med ei asfaltbøtte og tetter det fine brusteinsdekke med litt asfalt, for liksom å sabotere estetikken og bykulturen, mens brusteinsgatene er en del av vår felle kulturarv, og hogd ut og lagt for hånd av fagfolk før krigen. 

Riksantikvar, byantikvar og fylkeskonservator har sterke meninger om en balkong eller et vindu i et gammelt hus. Hvorfor er de ikke like opptatt av brusteinsdekkene i ei gammel gate i en gammel by? Hvorfor passer ikke byrådet på at gatene ikke bare skal være samferdselskorridorer, men også vakre byrom? Og hvorfor utfører Bymiljøetaten dette hærverket? Hvorfor skal Oslos gater være like stygge og nedslitte som de engelske og amerikanske gatene? Se til Bergen, hvor fint de klarer å sette i stand sine smett og smau, gater og plasser, byrom etter byrom, år etter år, som gjør at Bergen stiller i en særklasse i Skandinavia. 

For det fjerde: Kortreist stein

Det smaker heller ikke helt godt når gatene først pusses opp, kommer det pall på pall med stein fra Kina, som vi veit er et brutalt diktatur. Det er litt ekkelt å tenke på at hele Thorvald Meyers gate og Storgata kommer fra et av verdens mest undertrykkende regimer. Alle prosjekter har ei fortelling. Hva slags narrativ blir det for de kinesiske gatene på Grünerløkka og i sentrum? Vi bør derfor heller handle kortreist, norsk stein for å gjøre vår egen steinindustri sterk. Det skaper arbeidsplasser her i landet. Vi betaler moms, som går tilbake til oss sjøl, så vi kan bygge enda flere fine gater. 

Norge har mange fine stein fra ulike steinbrudd: den svarte larvikitten; den rødlige røykengranitten; den lyse iddefjordsgranitten fra Østlandet; marmor fra Salten og enestående skifer fra hele landet. Byrådet bør instruere sin administrasjon at det miljøriktig å bruke kortreist stein, og ikke bare tenke at bymiljø er å lage sykkelveier med rød asfalt. 

For det femte: Fra bekkelukking til bekkeklukking

Åpninga av elver og bekker til langstrakte tynnparker langs vassdraga i byggesonen er vårt bidrag til verdens landskapsarkitektur. Ta dere en sykkeltur langs en nyåpna Hovinbekk, som er vår tids parksystem, fra Bjerkedalen park ned til Teglverksdammen, og stopp i Gladengveien med egen bekk midt i gata (!), ned til nye Jordal Amfi og byggeplassen på Klosterenga under ledelse av Vann- og avløpsetaten, som i realiteten er blitt Oslos nye parketat. Langs den lille bekken er det anlagt turveier, promenader, brygger og det er planta etter alle kunstens regler. Åpninga av Hovinbekkens ganske reine vann gjør at den nye bydelen på Ensjø har fått en blågrønn karakter. Ved å åpne alle de ti hovedvassdraga i Oslo, som hver er cirka sju kilometer, vil vi få 70 km med nye tynnparker og 140 kilometer med byfasader langs noe herlig blågrønt. 

De 2000 landskapsarkitektene i Norge opplever ofte at vår kompetanse ikke blir verdsatt og at vårt fag kommer i annen rekke. Det er åpenbart at politikere og administrasjonen, som bestillerne i det offentlige, har nøkkelen til de gode prosjektene. Gode planer legger premissene for de gode gateromma. I vårt århundre med miljøkrise bør landskapsarkitektene gis en viktigere rolle enn i etterkrigstida, siden landskapsarkitektene, spesielt, har denne blågrønne kompetansen hele verden trenger. La oss starte med å planlegge det offentlige rommet med blågrønne kvaliteter, da vil byene våre bli grønnere og vakrere. Og vi kan snakke om bymiljø på ordentlig.

Rainer Stange, professor i landskapsarkitektur AHO, partner Dronninga landskap
Debattinnlegget ble først publisert i Arkitektnytt.no 1. juni 2021

Blågrønn faktor - Veileder byggesak