Generasjon asfalt - debattinnlegg om mangelen på natur i norske skolegårder

Generasjon asfalt 

Teksten er skrevet at Line Oma, generalsekretær i NLA, Norske landskapsarkitekters forening og Lisa Mari Watson, daglig leder i Tverga. 

Innlegget stod først på trykk i Dagsavisen 10.06.2024:
https://www.dagsavisen.no/debatt/2024/06/10/generasjon-asfalt

Den offentlige skolen mangler natur i skolegården.
- Det er ikke så rart om naturen får mindre verdi for våre barn, når de vokser opp med asfalt, dresserte plener og gummigranulat.

Kan Norsk Tipping være en del av løsningen?
Det NRKs dokumentar «Norge i rødt, hvitt og grått» gjorde i vinter, var å løfte blikket fra hver enkelt nedbygging av natur til å vise summen av all nedbyggingen samlet. Det norske folk har reagert kraftig.

Det er ikke bare i distriktene at naturen bygges ned, men også i byene våre. Én ting er naturens betydning for karbonlagring og biologisk mangfold, men hvem blir barna våre om de kan mer om influensere enn om naturen, og tror at gulrøttene kommer fra Rema 1000 og ikke fra jorda?

Når det kommer til barns lek, scorer naturen skyhøyt. Det er ingenting som appellerer til så mange barn og unge på tvers av interesser, kjønn og alder som naturen gjør.

Diskusjonene om hva skolen og læreplanene skal romme er store og evigvarende, men i diskusjonen om hva skolegården skal romme er det derimot stille. I de store byene ser vi at skolegårdene blir mindre og mindre – ned mot sju kvadratmeter per barn, selv om anbefalingen fra landskapsarkitekter er minst 18. 

Nye skolegårder inneholder sjelden bærbusker, hundremeterskoger å klatre i, røtter å snuble i, mold å grave i – og tekniske krav gjør ofte lekeplassene litt standard kjedelige.

Den norske offentlige skolen er en samfunnsinstitusjon og ofte limet i et lokalsamfunn. Det er her vi investerer i framtida vår. Likevel har vi ikke kommet langt i tanken om skolens uteområder, om skolegården som arena for folkehelse og fysisk aktivitet, for praktisk læring, for andre relasjoner enn i klasserommet eller mulighetene for bruk etter skoletid.

Når arealene blir knappere og kommunekassen strammes inn, har vi uansett skolegården. Men hvilken kvalitet og funksjon kan den ha?

Private aktører har sett verdien i å selge naturopplevelser til foreldre: Klatreparker koster gjerne 200–400 kroner per person. Flere entreprenører, landskapsarkitekter og skoler vil lage nye, spennende og naturinspirerte skolegårder og lekeplasser for barn, men møter gjerne bestillinger med lite nytenkning, pris som viktigste kriterium og tekniske krav som setter store begrensninger.

Heller ikke milliarder av norske tippemidler bidrar til naturbaserte anlegg for lek. Spillemiddelordningen er utdatert når den primært bidrar til standard anlegg på konkurranseidrettens premisser. Du kan få støtte til en ballbinge eller en basketbane, men om barnas ønske er en naturhinderløype eller en klatreborg i tre, kan du som regel se langt etter finansieringen.

Den organiserte idretten er den store vinneren, mens de ville lekeplassene barn og unge vil ha, sorteres bort. Forskere peker på at statens anleggspolitikk ikke treffer behovene til folk.

Nylig sendte Kultur- og likestillingsdepartementet ut forslag til endringer i spillemiddelordningen på høring. Det skjer ikke ofte.

Tro det eller ei, men norske tippemidler former samfunnet vårt. Litt på samme måte som at plassering av et vinmonopol har stor innvirkning på et steds attraktivitet. Spillemidlene genererer milliarder av kroner til norske anlegg. Endringsforslagene legger opp til at det fremover skal stilles krav om å kartlegge hvilke behov lokalsamfunnet har.

Det er bra. Men det stilles fremdeles ingen krav knyttet til miljø og klima. Hvis vi skal følge NRKs eksempel med å løfte blikket, hvordan former de ulike virkemidlene samfunnet vårt og har vi tenkt å gjøre noe med det?

Tiden er nå inne for å se nytt på virkemidlene og praksisen vår. Om regjeringen mener at natur og klima skal være rammen for alt vi gjør, må det settes handling bak orda.

Vi skulle ønske at også kulturministeren så på spillemiddelordningen med disse brillene, og på skolegårdene som en elementær arena for lek og læring – ikke minst i og om naturen vår.