Landet må bygges med omsorg - Line Oma med artikkel i Dag og Tid

Og vi trenger omsorg fra omgivelsene våre  

I Norge i dag bygger vi enorme motorveier som skjærer gjennom landskapet. Rundt dem blomstrer bilbaserte handelsparker som suger livet ut av sjarmerende småbyer. Det er umulig å reversere. Disse enorme næringsområdene med grå klosser har ikke «arkitektur» i sitt vokabular. Byene brer seg utover. Bygg står tomme, vi lager fiskeoppdrett på land, og skal inn i en storstilt kraftutbygging av vind- og solkraftanlegg for å forsørge de firkanta batterifabrikkene og datalagringssentrene - som på ingen måter ser ut som «skyen». Det stilles ikke krav til arkitekt når nye skoler skal bygges. Lekeplasser, barnehager og skolegårder dekkes av gummi og asfalt som skal gjøre vedlikeholdet effektivt. Natur bygges ned bit for bit.  

Dette gjør oss til mer ulykkelige mennesker, for vi trenger omsorg fra omgivelsene våre.

Det finnes også gode eksempler på hvordan vi bygger landet, men la oss være ærlige om hvor mye som er dårlig, og som vi vil skjemmes av i framtida. Hvordan kommer vi oss av dette samlebåndet?  lsene

En stor prosjon oppvåkning

Vi vanlige folk trenger en oppvekker. Mange av oss fikk en skikkelig kalddusj da NRK laget dokumentaren «Norge i rødt, hvitt og grått». Nå trenger vi en skikkelig vekker på hvordan byene og bygdene våre bør se ut. Noen må vise oss at byer og tettsteder ikke trenger å være grå og teppelagt av asfalt og betong. De kan og bør være grønne i alle mellomrom. Bytrær, nynatur, regnbed, tak med jord og planter og så videre ville hatt signifikant effekt på vår mentale helse. 
 

Vi trenger robuste plankontorer 

Planmyndighetene trenger større kompetansemiljøer der de virkelig har tid til å lage de gode planene for byene og tettstedene våre. 

I dag har vi 357 kommuner som arealmyndighet. Flere kommuner «konkurrerer» om etableringer, nye arbeidsplasser og livsgrunnlag. I et markedsliberalt system betyr det konkurranse om lav pris, ikke om å sette krav til høy kvalitet. Kommunene har makta over arealene og reguleringer, men bruker denne makta i altfor liten grad. Den ene grunnen er at de ikke tør å stille krav, i frykt for at investeringene går til nabokommunen. Den andre grunnen er at mange kommuner med begrenset folketall mangler arkitektur- og planfaglig kompetanse. 

Dersom kommuner ikke klarer å følge lovkrava i plan- og bygningsloven, naturmangfoldsloven eller andre lover i planleggingen, må konsekvensen være at Stortinget krever at planleggingen utføres av større kompetansemiljøer, i interkommunale plankontorer eller av fylkeskommunen. På den måten kan en se planlegging i et større regionalt perspektiv og kanskje unngå konkurranse mellom kommuner om nye arbeidsplasser.  

Dagens utfordringer trenger nye virkemidler 

I en tid med naturkrise, ras og flom, trenger vi nye virkemidler. Mens noen kommuner stiller krav til blågrønne tak, åpner bekker og har innført blågrønn faktor som alle byggeprosjekter må forholde seg til, flathugges nye boligfelt andre steder. Da bør plan- og bygningsloven og teknisk forskrift stille krav om at alle kommuner må forholde seg til en form for blågrønn faktor, slik at naturbaserte løsninger kommer inn i alle prosjekter. Vi trenger samme grunnleggende rammebetingelser i kommune A som B.  

Magi skapes når vi lar kokken kokkelere 

På samme måte som gode restauranter trenger kokker, må arkitekter og landskapsarkitekter være med fra start når vi skal kokkelere by- og stedsutvikling, i kommunens planlegging og i bestillinger. Landskapsarkitekter har spesialkompetanse på hvordan vi skal lage steder som er gode for mennesker, men også for naturen. Dette i kombinasjon gir Michelin-status. 

Denne oppskriften handler ikke bare om at våre steder skal bli mer smakfulle, men det handler om våre sjeleliv, om helsa vår, om hvor godt vi har det som mennesker, hvem vi er som folk – og hvilken omsorg omgivelsene kan gi oss i våre travle hverdagsliv, og kanskje særlig i en verden i krise. 

Les artikkelen i Dag og Tid her