Mobilitet for folk

Mobilitet er en forutsetning for å delta i samfunnet

Hva er mobilitet? Ifølge det Norske akademis ordbok er det helt enkelt «det å kunne flytte eller bevege seg». Men mobilitet er ikke bare fysisk forflytning, det er også frihet og likestilling. Ved å legge til rette for at alle kan komme seg til jobb, gå til skolen, handle mat og treffe venner, gir man alle en lik mulighet til å føle på den friheten som ligger til grunn. Mobilitet er en forutsetning for å kunne delta i samfunnet.

Likevel er denne friheten ikke likt fordelt. Altfor ofte møter vi barrierer som stenger noen ute. For oss som er friske og mobile kan de virke små: en fortauskant, litt smågrus, en brøytekant eller en ujevn brostein. Men for mange andre – eksempelvis barn, eldre, blinde, eller personer i rullestol – kan slike detaljer være forskjellen mellom å delta og å bli værende hjemme.

Jeg jobber selv som brukerstyrt personlig assistent for en kvinne som sitter i rullestol. Gjennom denne jobben har jeg fått erfare hvor lite som skal til for å begrense hennes mulighet til å bevege seg fritt ute. En liten kantstein, hull i asfalten eller dårlig brøyting kan gjøre en ellers kort tur til en hindring. Småting vi andre knapt legger merke til, blir store barrierer i hverdagen hennes.

Universell utforming er et prinsipp nedfelt både i plan- og bygningsloven og diskriminerings- og tilgjengelighetsloven. Regjeringen skriver i sin veileder at «universell utforming handler om gode liv for alle og et samfunn som er brukbart for alle». Men i praksis ser vi ofte løsninger som kun oppfyller minstekravene – og minstekrav er ikke alltid godt nok. En bakke med grus på 1:15 kan være godkjent, men fortsatt være vanskelig å bevege seg i med rullestol eller barnevogn.

Mobilitet er en rettighet, ikke et privilegium

Mobilitet handler heller ikke bare om å komme seg fra A til B. Det handler om trygghet. Barn på vei til skolen må ha gangveier som er oversiktlige, uten farlige kryss eller unødvendige hindringer. Eldre med rullator trenger hvileplasser underveis. Og blinde trenger tydelig markering og jevne underlag for å kunne navigere sikkert.

Så hvem bygger vi egentlig for når vi planlegger tettsteder og byer? Ofte virker det som om vi planleggere fokuserer på det estetiske uttrykket på et prosjekt, fremfor de som faktisk skal bruke det, og at vi ikke har nok kunnskap om hvordan vi skal tilrettelegge for alle. Resultatet blir løsninger som stenger ute dem som trenger det mest.

Budskapet mitt er derfor enkelt: Mobilitet er en rettighet, ikke et privilegium. Vi må se på mobilitet som et fellesprosjekt. Det handler ikke bare om «de andre» – de som lever med funksjonsnedsettelser eller særlige behov akkurat nå – men om oss alle. En dag kan det være deg eller meg som brekker et ben, som blir eldre, eller som triller en barnevogn og møter de samme hindringene.

Å planlegge for mobilitet for folk, er å planlegge for et samfunn som tar vare på alle. Det krever at vi går lenger enn minstekravene, ser detaljene, og lytter til de som lever med utfordringene hver dag. Små endringer kan gjøre en enorm forskjell. Mobilitet er ikke luksus. Det er selve nøkkelen til å delta i samfunnet. Derfor må vi aldri glemme: mobilitet er en rettighet, ikke et privilegium.

Victoria Klæbo Schumacher
Studentrepresentant fra NMBU til styret i NLA