Et landskaps fortelling om tid

Sand er et materiale som synliggjør tiden. Ikke bare forteller det oss om dyptid – om millioner av år med forvitringogerosjon – men i det vindenblåsersandkornene over stranden, blir dette landskapet dynamisk og gjør fortellingen om tid synlig. 

En sanddyne kan begynne som en liten haug med sand som har samlet seg bak et lite objekt på stranden. Disse små forhøyningene kan med tiden vokse og bli flere meter høye. Landskape har en suksesjon som starter ved havet, med flyktige sanddyner som er i konstant bevegelse, og innover i landet hvor sanddynene er dekket av et teppe med vegetasjonsom holder sanden på plass. I Norge er disse sanddynesystemene kategorisert som sårbare, og gjengroing av vegetasjon antas å være en av de største truslene mot denne landskapstypen. Beskyttelsesskogene som en gang ble plantet for å stoppe sandflukt, er nå noe av grunnen til den uheldige utviklingen. Arter som er avhengige av åpne sandflater kjemper nå mot gjengroing.  

Prosjektet befinner seg på Lista i Farsund, hvor vi finner noen av Norges lengste sammenhengende sanddynesystemer. Landskapet her er sterkt preget av tusenvis av år med jordbruk, og kombinasjonen og mangfoldigheten av arter i sanddynene er også formet av denne arealbruken. Møtet med Listas morenelandskap ble viktig i utviklingen av diplomoppgaven. Landskapet er en mosaikk av biotoper og ulike atmosfærer som blir produsert av bevegelser, lukter, lyder og overflater i de forskjellige stadiene av landskapet. Langs hele kysten er det etablert naturvernområder. Sanddynene ligger innenfor disse, men kan vi egentlig bevare og verne noe som er i konstant endring? 

Diplomoppgaven er spekulativ i sin tilnærming, og utforsker mulighetene i prosessene og fenomenene funnet på stedet. Gjennom en komposisjon av ulike elementer og fenomener, er målet å finne et sammensatt system hvor inngrepene gjør en kontinuerlig transformasjon av området mulig – en balanse. Med en serie inngrep plassert i sanddynelandskapet, med beitedyr, planter og prosesser, er målet med oppgaven å beholde bevegelsene og de forskjellige stadiene av landskapet intakt. Beitende dyr vil sørge for å holde vegetasjonen nede og de fremmede artene i sjakk, samtidig som de vil slite på vegetasjonsdekket og åpne sandflater for arter som er avhengige av det.  

Der hvor arten tindved, som er fremmed i dette området, allerede befinner seg i landskapet, blir et tehus med tilhørende hager og innhegninger plassert for å fremheve artens tilstedeværelse. Menneskelig aktivitet tilknyttet tehagen, som høsting og bruk av området, vil kunne redusere videre spredning av arten i området. Andre steder vil stier og romdannende strukturer som snitter og rammer inn de mer dynamiske delene av landskapet, gjøre fenomenene rundt de flyktige sanddynene synlig.  

 
Tehagen – over tid vil sanddynene endre seg og bygge seg opp ved murene rundt tehagen.

Inngrepene jobber med dynamikken i landskapet og forholder seg til de endringene som allerede har skjedd. Målet er ikke å tilbakeføre og restaurere, men heller å se på mulighetene i disseendringene. Sammen skal de ulike inngrepene og prosessene skape en balanse mellom gjengroing og erosjon, og samtidig fremheve skjønnheten i dette eksponerte landskapet. Intensjonen er å gjøre bevegelsene synlig gjennom landskapsarkitektur og la besøkende bruke sansene og bevisstheten til å forstå tid. 

The starting point of this diploma is my fascination with time and how we perceive it through our environments. Within the discipline of landscape architecture, we need to consider the aspect of time, as our interventions will be transformed and reproduced by conditions that lie beyond human control. 

Sand dune landscapes are constantly and rapidly changing, making time tangible. In Norway the sand dune systems are categorized as vulnerable, and overgrowth of vegetation is assumed to be one of the biggest threats to this landscape. The protection forests that were once planted to stop the sand from drifting are now some of the species leading to overgrowth in the dunes. Because of these issues the sand dunes at Lista are within preservation areas, but I question: How can we preserve something that is in constant motion?  

The project takes place on Lista, where some of Norway’s largest sand dune systems are found. The diploma has a speculative approach, looking at the opportunities in processes and phenomena found at the site and play with their composition. I suggest a connected system of interventions that preserves the possibility of a continuous transformation - a balance.  

By choreographing a series of gardens with creatures, plants and processes withdrawn from the territory, the vision is to keep the motions and the coexisting stages of the dunes intact and render these motions visible through the act of landscape architecture; drawing attention towards the phenomena and processes occurring on the site with my interventions and letting the visitors use their senses to comprehend time. 

Et landskaps fortelling om tid, Pia Rosshaug Gjermo. Diplomoppgave ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo AHO, 2021.

Oppgaven kan leses her: https://aho.no/no/project/how-frame-shifting-landscape-0