– Politikk, planlegging og naturen som vinn-vinn. Samtale med Vigdis Vandvik

Bakteppe: 2030 nærmer seg raskt. Da skal vi ha oppnådd mange av våre mål i blant annet Naturavtalen. Hvordan gå fra kunnskap til handling

- Hva er det største gapet mellom det økologisk forskning sier, og det som praktiseres i arealplanlegging i Norge i dag?

Vi vet hva som trengs – vi har nok kunnskap, det er ikke der det skorter. Det går på politisk vilje og ikke minst, på realitetsorientering. Vi må bli mye bedre på flerbruk og gjenbruk av arealene – og det krever bedre og smartere arealplanlegging.

Arealpolitikken presenteres ofte som en konflikt mellom sentral styring og kommunal selvråderett – men det er ikke en reell motsetning her, dette er en konstruert problemstilling: Vi har jo flernivåstyring innenfor mange politikkområder i Norge. Når det gjelder helse og skole, for eksempel, så skjønner alle at kommunenes rolle er å passe på at de oppfyller nasjonale krav. Alle kommuner må undervise i matte, alle kommuner må tilby innbyggerne tilfredsstillende helsetjenester. Så er det opp til kommunene hvordan de organiserer dette. Men når det gjelder natur og areal, synes det å være en oppfatning i enkelte kretser, inkludert blant sentrale politikere, at kommunalt selvstyre betyr en frihet til å fravike fra nasjonale mål og regler..

Det er ikke egentlig kommunal selvråderett som står i konflikt med statlig styring, men ulik politisk vilje til å følge statlige forventninger, avhengig av sektor. Kommunene følger krav i helse og skole fordi de oppleves som ufravikelige og tett regulerte. Innen natur, areal og miljø er det større rom for skjønn, og dermed større rom for å prioritere lokale interesser. Det er med andre ord ikke selvråderetten som skaper konflikten – det er sektorpolitikken.

- Hvor feiler vi oftest når vi forsøker å ta hensyn til natur i prosjekter?

Det viktige er å tenke over hva slags overflater vi lager og hvilke materialer vi bruker: De skal være bestandige, permeable, kortreiste - og invitere naturen med inn i prosjektene, og jobbe på lag med naturen. Vi må la naturen jobbe FOR oss, i stedet for at vi skal jobbe mot den, bruke norske arter i anlegg – flerårige planter framfor ettårige – og gjøre god ressursutnyttelse. Slik som mange av samarbeidspartnerne presenterte her i dag. 

Forholdet mellom det lokale og det globale

- Hvordan kan lokale landskapsinngrep bidra til globale prosesser som biodiversitetstap eller klimarisiko?

-Krisen er global, men problemene oppstår over alt – det er summen av alle de små inngrepene. Det betyr også at de kan løses overalt – og at alle riktige valg vi tar, har en positiv effekt.

Tematikken på Fagdagen handler mye om tapt natur og risiko knyttet til dette. Overgangen mellom hav (eller vann generelt) og land er særdeles viktig, hvor det er mange risikofaktorer knyttet til klima og særdeles viktig å ta med naturen inn og la den beskytte oss.

- Det er relativt kjent hva mangrovene andre steder i verden bidrar med, og trøbbel som har oppstått der mangrovene er fjernet. Har vi en norsk ekvivalent til mangroveskogene?

- Tareskogen med 30 meter høye planter! - Hvis vi får tilbake noen av de tapte tareskogene vil mye være vunnet, sier Vigdis, og nevner i forrykende tempo ulike økosystemtjenester tareskogene bidrar med. - De produserer oksygen, demper bølgene, er oppvekstområder for fisk og dyreliv, og matfat for sjøfuglene våre. - Det gjelder også ålegrasengene – en annen viktig naturtype under havoverflaten – dette er ekstremt viktige naturtyper for karbonbinding, kystbeskyttelse, og dyreliv.

Naturen er vinn-vinn (og må bevares for at vi skal ha økonomi også i framtida)

-Hva er det vanskeligste du må forklare igjen og igjen, selv til fagfolk?

-At vi ikke må velge mellom natur/klima eller økonomi – det er en falsk konstruksjon. I virkeligheten er det faktisk motsatt - naturtap og klimaendringer koster oss allerede dyrt, mens det å ta bedre vare på naturen byr på masse vinn-vinn løsninger. Det hersker altså en utbredt misoppfatning: at økonomisk vekst må skje på bekostning av naturen – mens det faktisk er motsatt.

Fram til i dag har jo økonomisk vekst gått på bekostning av naturen. Nå viser imidlertid både nasjonale og internasjonale rapporter at klimaskade og naturtap utgjør en stor og stadig økende trussel mot verdensøkonomien. Og det er ikke lenger bare vi naturvitere som sier dette – Verdens Økonomiske Forum (WEF) sier for eksempel i sine årlige risikovurderinger at tap av biologisk mangfold er en av de fem største truslene mot verdensøkonomien på mellomlang sikt. Her i Norge har Klimautvalget 2050 og Naturrisikoutvalget pekt på det samme.

- Vi er alvorlig på skråplanet nå – fortsatt naturtap medfører enorm risiko og store kostnader. I fortsettelsen må vi altså gjøre ting annerledes. Skal vi å opprettholde gode liv og en stabil økonomi må vi ta bedre vare på naturen enn det vi gjør i dag. Heldigvis er det mulig!

- Hva gir deg håp akkurat nå?

- At naturen er enormt tilgivende, den evner å komme tilbake om vi bare gir den plass.
Og at kunnskapen siger inn. I Naturavtalen som Norge har undertegnet ett av målene er å verne 30% av representativ natur både til vanns og til lands innen 2030 – det er ikke et tilfeldig tall. Økologisk forskning viser at dersom vi forvalter 30% av arealene på naturens premisser, vil det være nok til å stanse tapet av biologisk mangfold, og stoppe menneskeskapte utryddelser av arter, som er et annet mål i naturavtalen.

- Men dette er faktisk ikke nok for oss mennesker, vi trenger mer natur enn dette dersom vi skal kunne fortsette å høste av naturens goder, til for eksempel matproduksjon, klær og andre materialer, medisiner, frisk luft og rent drikkevann, klimaregulering, og beskyttelse mot ekstremvær som flom, tørke, ras, og andre skader. Naturavtalen setter mål om og hvordan landene skal sikre befolkningen tilgang på et bredt spekter av naturgoder.

- Naturavtalen har også et gjennomføringsapparat – oppskriftene på hvordan samfunn kan rigge seg for å gjennomføre de samfunnsendringene vi trenger for å stoppe klima- og naturkrisen. Avtalen har 4 hovedmål og 23 delmål, og tar tak i alt fra arealplanlegging og forurensing til næringsliv og finans, primærnæringene og matsystemet, sirkulærøkonomi, åpen kunnskapsdeling, lokaldemokrati, rettferdighet og fordeling.

- Hvis vi skal ta økologisk kunnskap på alvor i arealbruk, hva må vi slutte med?

Vi må slutte å planlegge for at all ny aktivitet må skje på nye arealer. Uendelig vekst på en endelig klode er jo umulig. Derfor må vi utvikle samfunnet smartere. Vi må bli sirkulære og innføre sirkulærøkonomi, også på arealer. Arealnøytralitet er et prinsipp som beskriver et samfunn der vi utvikler oss innenfor de arealene vi allerede har båndlagt. Det finnes en rekke virkemidler man kan bruke for å oppnå dette. Naturens evne til å gi er stor, men settes på prøve. Og det haster. Det er billigere å være føre var – vi har lidd store tap som ville vært mindre om vi hadde handlet tidligere. 

Lenker:

WEF global risks rapporten

Naturrisikoutvalget - NOU 2024: 2 «I samspill med naturen - Naturrisiko for næringer, sektorer og samfunn i Norge»

FNs naturavtale – signert i 2021

Naturpanelet IPBES – opprettet i 2012.


To-do-liste - oversikt fra Vandviks foredrag.