Er framtiden digilog?

Gode utearealer og sosiale møteplasser trengs mer enn noen gang

Landskapsarkitektur er et analogt fag. Fra de første skissene til realisering tar det mange år. Deretter tar det titalls år før anlegget framstår slik man håpte og drømte om. Tar man med de offentlige eller private prosessene i forkant av «vi må bestille en landskapsarkitekt» går det kjapt en halv mannsalder.

Tiden det tar å utvikle og gro til et godt prosjekt står sterkt i kontrast til tidsånden vi lever i. Ting skal skje fort. Skjermer, og da tenker jeg både på de som henger på stueveggen, de som står på kontorpulten og den vi har i lomma, tar til sammen opp 12 timer pluss av døgnet (egen erfaring). Når man leser om barn og unge og deres mobilbruk, særlig knyttet opp til SoMe, skjønner man at det kan bli aaalt for meget. Barn, unge (og voksnes) hjerner kan ikke motstå Sillicon valleys algoritmer. De blir frarøvet erfaringer og en type lek man kun kan få utendørs og som kun kan oppstå ut ifra de naturgitte og de menneskeskapte kvalitetene der man befinner seg.  

Det er akkurat dette som gjør faget vårt så viktig og interessant - også her - som en motvirkning til brainrot og passiv titting på skjerm.

Jeg håper på et stort løft av våre felles uterom!

- Jeg tenker på de prosessene og tegningene vi lager, der vi bidrar med vår kunnskap til parker, gater, torg og skolegårder - plasser der folk ferdes og møtes. Disse er viktige og vil bli enda viktigere i framtiden. Steder der mellommenneskelige treff skjer, steder der noe uforutsett kan skje, steder der man blir utfordret på sine fordommer, steder der man kan oppleve noe morsomt, steder der man kan se noe vakkert. Ekte steder i den fysiske verden. For hvis ikke vi tar disse stedene og gir de det innholdet og formgivningen som kreves for å gjøre de så attraktive og spennende som de må være, blir ikke stedene så gode som de kunne, burde og må bli.

Jeg håper på et stort løft av våre felles uterom!

Det er den draumen me ber på. 

Martin Steinbekken,
styremedlem NLA 

Fugl som bader i Yerba Buena, San Fransisco. Foto Mona Vestli