Høyt under taket på AHO

Rom for tanker, meninger og idéer

Det er høyt under taket på AHO. Ikke bare fysisk, men innenfor byggets vegger er det rom for forskjellige tanker, meninger og idéer, og ulikhetene ønskes velkommen. Sal 6 inne på Design- og Arkitekturhøgskolen i Oslo kan til tider føles som mitt andre hjem, grunnet antall timer tilbrakt ved pulten min, mitt eget lille skap med tracingpapir, tegnesaker, plastelina og målestokklinjal side om side med knekkebrødpakka og en ekstra genser, men kanskje også på grunn av eierskapet jeg har fått til skolen og fagfeltet.

Allerede uke én som nysgjerrige og spente landskapsarkitekturstudenter, hang vi opp våre første plantegninger på veggen. Nølende hang jeg opp livets første plantegning, sikkert helt ute av skala, jeg hadde jo bare dagen før vært på KEM og handlet inn min første målestokklinjal. Vi skulle diskutere tegningene våre, og det jeg så for meg at skulle bli en ydmykende og nervepirrende seanse ble en god opplevelse og starten på en oppløftende tilbakemeldingskultur både blant lærere og medstudenter som jeg opplever at vi har på studiet vårt.

Etter hvert fikk vi mer innblikk i hva studentene i årene over oss jobbet med. Rundt oss hang arbeidene til studenter fra andre årskull. Selv hadde vi akkurat laget våre første streker i tegneprogrammet Rhino og vi sto der med en slags skrekkblandet fryd i øynene og beundret plantegningene på veggen, før noen sa det alle tenkte: Hvordan i all verden skal vi få til det der om bare ett år?

Spoiler: det krever en del arbeid. Etter nye innfallsvinkler, frustrasjon, nysgjerrighet, befaringer, veiledninger, nye digitale ferdigheter og en hel del mestringsfølelse senere begynner vi å tro på at vi skal få det til. Språket vårt har utviklet seg og daglig bruker vi ord som fragmentert, biodiversitet og blå-grønne strukturer. Nå nærmer det seg noe! Før sommeren skal vi klare å formidle prosjekter som fortidens oss hadde et snev av tvil om at vi skulle mestre. Læringskurven har vært bratt og jeg ser tilbake på (snart) to fantastiske år fylt med variasjon, utforskning og mestring.

Økologisk konsept i en kunstnerisk installasjon. Fra økologiworkshop i Tromsø.

Allerede første skoleuka dro vi til Bergholmen, en øy ute i Oslofjorden, for å begi oss ut på den (den gang) ukjente praksisen land art. Der stod vi, ute i skogen, og med hyssing i hendene skulle vi fremheve romlige kvaliteter i landskapet. Noen knuter, mange idéer og en hel del latter senere, begynte ting å falle på plass, og det var kanskje da frøet ble sådd om hva landskapsarkitektur kan være og at det finnes mange metoder for å lese og formidle landskapet på, blant annet gjennom en kunstnerisk tilnærming til faget.

Et gjennomgående spørsmål i landskapsarkitekturen er hvordan vi skal ivareta ulike interesser og behov når vi utformer omgivelsene våre? Det finnes ikke ett riktig svar, og det er både veldig befriende og utfordrende ved studiet og arbeidsmetodene. Vi arbeider prosjektbasert, med jevnlige veiledninger fra lærere som tydelig brenner for faget, og engasjementet de har smitter i massevis over på oss studenter. Lærerne er forskjellige i måten de tenker på, og utfordrer oss derfor ulikt, og nettopp det ser jeg på som en stor styrke ved studiet vårt. Vi oppmuntres til å finne vårt eget uttrykk: for hvordan skal vi ellers kunne forme steder for et mangfold av mennesker, hvis vi ikke utdanner et mangfold av landskapsarkitekter? På AHO får det som er eksperimentelt og utforskende rom til å eksistere side om side med det som er mer presist og gjennomarbeidet.

Apropos side om side: alle landskapsstudentene sitter i samme sal: fra 1. til 5. året, med en kultur for å arbeide på salen, og ikke hjemmefra.. det er jo her all kunnskapen er! Dermed har man alltids noen å spørre om hjelp, diskutere med eller dele gleder og frustrasjoner med. I min klasse er vi en liten gjeng på 20 studenter som er flinke til å se og ta vare på hverandre, og deler kunnskap, idéer og ressurser, med en felles alt-mitt-er-ditt-tankegang. Hvert semester drar vi sammen på studietur, som virkelig inspirerer og bidrar til faglig påfyll, samtidig som vennskapsbånd knyttes sterkere, og disse turene er noe vi ser frem til hvert semester.


Studietur til Paris, og til parken Jardin des étangs Gobert.

Jeg har fortsatt første skoledag sterkt i minnet, da det lå en lapp med navnet mitt på pulten som skulle være min, og stedet jeg skulle tilbringe utallige timer med å skisse, lime, tegne, tenke og diskutere. I dag, snart to år senere, ser jeg tilbake på en læringskurve som fortsatt føles bratt, men spennende og givende, og jeg ser frem mot de neste studieårene med stor forventning!

 

av Mathea Louise Husvik Aardal
studentrepresentant fra AHO i NLAs styre

"Finestrella della felicitá"