Styrets stemme: «En benk er ikke en benk»

Tilrettelegger for møter mellom mennesker

Benken tilhører uterommene. Stadig dukker den opp: i parker, på rasteplasser, langs gangveier og på åpne plasser. Ofte ukomplisert og beskjeden, men likevel en viktig del av bybildet: et enkelt møbel som finnes «overalt». Benken har plass til flere enn én, gitt bredden på den, den tilrettelegger for møter mellom mennesker - med sin form alene – i motsetning til stolen, benkens, vil jeg påstå, noe asosiale bror.

Benken plassert på bussholdeplassen, foran fontenen, oppå knausen eller på rasteplassen kan, til tross for travle og individuelle hverdagsliv, sørge for møter mellom mennesker som akkurat der, akkurat da, befinner seg på nettopp denne plassen. Et sted å lene seg tilbake i 7 minutter før bussen kommer, nyte utsikten, spise matpakken midt i en tur, eller bare observere og ta inn omgivelsene.

Benken kan synes banal, nøktern og hverdagslig. Men gir du den sjanse, reflekterer litt lenger over dens verdi, vil du kanskje oppdage at den ikke er triviell, snarere tvert imot:

For benken er nemlig ikke bare en benk.

Benken kan være politisk. Benken kan være tilhørighet. Benken kan være fiendtlig, eller den kan være vennlig. Den kan males i rødt, oransje, gult, indigo og fiolett, og med det uttrykke et heiarop for et kjærlig og åpent samfunn. Den kan være et fast samlingspunkt for mennesker som har byrommet som sin stue, der benken er innredningen av den.

Det er enkelt å fjerne dette sittemøbelet sånn rent praktisk. Men hva skjer egentlig hvis vi fjerner benken?

Kanskje fjerner vi ikke bare et sted å sitte.

Tekst og foto Mathea Louise Husvik Aardal,
studentrepresentant fra AHOs linjeforening for landskapsarkitektstudenter, Strata, i NLAs styre